mandag 9. september 2013

Vavau (Tonga) - tøff overfart

VAVAU...WOOI... Nok en bustete overfart. Nærkontakt med hoppende hval og sprukket overleppe 18:39.33s 173:59.06w

Bildet er dessverre ikke mitt (lånt av dykkersenteret) men det så akkurat slikt ut - bare at den var mye nærmere og at bølgene var 3 m.
Den dukket opp rett bak båten akkurat idet vi kronglet oss ut fra lagunen i Niutoputapu. Skippern skvatt voldsomt og trodde det var en klippe han så som ikke stod på kartet!

Det ble verre etter hvert..
 Corvidae seilte sammen med oss..

torsdag 5. september 2013

Overfart med forviklinger

Overfarten fra Western Samoa til Niuatoputapu var på ingen måte den enkleste vi har hatt – selv om det bare var ca 170 nm.
Idet vi tok avskjed med våre båtnaboer I Bika (Nina og Henrik) brøt uværet løs akkurat idet vi tok løs. Før vi var ute av havna regnet det så tett at vi ikke så handa foran oss. Vi seilte ut av havna på vårt gamle spor – og håpet at ingen andre gærninger var ute – da det tok tid å justere radar så vi kunne se ande båter og sjømerker. Det gikk selvføkgelig ikke raskt nok, men manuell utkikk avslørte en liten fiskebåt på vei inn. Lucky boys. Vi glemte kjøpe med oss slalombriller – det bør man ha i slikt vær.
Etter hvert gav squallet seg – og de 35 knop ble til mer behagelige 20 knop selv om de kom rett i siden. Hadde det vart litt lenger hadde vi nok snudd....
Etter hvert fikk vi 2-3 m bølger rett i siden og vind mellom 20 – 25 knop fra motsatt side – så det ble en svært så humpete overfart med lite søvn og lite mat.  Det går for 18 timer, men det skjedde mer...
På Pers vakt hørtes en tydelig endring i motorlyden (vi motorseilte med liten genoa mesteparten av tiden) og raskt ble det konstantert at den kom fra dynamoen. Denne ble frakoblet viftereima på kort tid og lyden gav seg sammen med ladingen... ok ingen krise vi har dynamo i reserve....
På morgenkvisten hadde Elisabeth satt ut fiskesnøret, mens Per forsøkte få litt søvn etter en heller søvnløs natt. Så hveeeen det i snella... snøret føk ut og begge var på alerten for å redde ombord det som var i andre enden..  Etter 30 minutter kleppet og halte vi en 10 kg Mae Mae (Dorado eller Dolphhinfisk) ombord.
 
Tidligere når vi har fått stor fisk har vi vært under fulle seil og gjort 6 – 7 knop – nå var det lite vind og vi gjorde under 3 knop. Det var nok grunnen til at fisken ikke var "gått" når vi tok den ombord. Da våknet den til live – og Per måtte kaste seg over den i tillegg til halegrepet han allerede hadde, for å stagge kreftene som fortsatt var i den spreke fisken. Det førte kort fortalt til at også Per ble kroket av den samme wobbler som satt i den sprellende fiskens munn, noe som ikke gjorde spesielt godt....
Etter at fisken var stukket utallige ganger av Elisabeth (Per kunne bare holde den fast) og deretter fått intravenøst en dose med dårlig rom i gjellene – roet den seg, og separasjonen av fisk og Per kunne starte.
Til orientering bruker man ikke nylonline, men kraftig wire når man fisker i Stillehavet – det tar derfor litt lenger tid og litt mer pine å dele snøre og sluk... Deretter er det heller ikke så enkelt å kutte av en trebbelkrok i stor størrelse med en liten avbiter...
Til slutt er ikke dette dagligkost for en reder som til vanligvis svimer av når hun tar blodprøve hos fastlegen sin – for ikke å snakke om når hun skal forsøke å fjerne en kraftig fiskekrok dypt forankret i en underarm midt mellom blodårer og sener. Jeg synes du klarte det bra jeg, kjærsten, selv om du var kvalm et døgn etterpå :-)
Sjølivet er ikke bare en dans på roser – av og til får vi fast fisk også!
PS Til skipslege Alf: Gikk i medisinkista og startet opp med Diclocil 500mg  - "Kur mot dyptpøyende rustne fiskekroker og fersk stillehavfisk" – Alt vel!

Det var nesten...

Niuatopatapu er som nevnt ikke verdens navle, men en utrolig flott lagune med en helt konisk vulkan rett på utsiden av lagunen. Det er ikke mange båter som er her pr år sammenliknet med de andre ankringsplassene i Stillehavet. Heldigvis var vi bare fire båter her når det skjedde...
 
Vi har tidligere fortalt om vår reparere-reimskive-prosjekt.... når ting er reparert må det prøves om det virker. Det gjorde vi!
Motoren ble startet og vi satt begge under dekk og sjekket om dynamo, reimskive, reimer og lading fungerte som de skulle. Alt så bra ut og vi bare koste oss over at vi endelig hadde lading igjen.
Så hørte vi en skrapende lyd... akkurat som om ankerkjettingen berørete skutesida – samtidig fikk vi et oppkall på kanal 16 fra den danske båten Anaconda, som heldigvis var bemannet " Oda, are you aware of your boat are circling around"
 
Båten var satt i gir – og etter kartplotteren å dømme hadde den gjort to komplette sirkler med en diameter på nær 80 meter før vi fikk satt motoren i fri – alt mens vi kontrollerte hva skjedde under dekk. Mer enn flaks at det var så få båter i ankret opp og at vi ikke traff noen av de tre andre som allerede var der....
Ennå en grunn til å feire...
 
 

Ingen krise, men når dynamoen ryker er det greit å ha backup... (samt epoxy og gjengeverktøy)

På veien fra Western Samoa til Niuatoputapu hadde vi lang fra det beste været, og når vi plutselig hørte kraftig ulyd fra motoren fløy mange tanker gjennom hodet..  Rask konstanterte vi at det var dynamoem som gav kraftig ulyd (brødkniv på dynamoen og til øret fortalte oss hvilken del av motoren det kom fra) Denne hadde vi skiftet for under et år siden i Trinidad, men hadde kjøpt en ekstra i reserve og tenkte det var lett mach... det var det ikke.
Vi koblet av reimen og fortsatte mot målet – det var uaktuelt å drive videre feilsøking i høy sjø. Vi har 3 x 270 Ah forbruksbatterier så det var ingen umiddelbar krise. Vi planla skifte dynamo når vi hadde ankret.
Denne gang var det reimskiven som består av tre deler som var separert – og selv om vi hadde ekstra dynamo hjalp det lite. Ekstra reimskive hadde vi ikke tenkt på...
Uansett – fortsatt ingen krise – vi har både to dynamoer, solceller, vindmølle og bensinaggregat (som av og til virker – helst i godt vær) så vi kunne nok fullført en jordomseiling uten dynamo til forbruksbatteriene, men det ville blitt litt pes....
På Niuatoputapo (som ikke akkurat er verdens navle) fant vi likevel løsningen: Epoxy og gjengeverktøy gjør susen.  De tre delene i reimskiva ble støpt til en del – det som var slitt vekk ble erstattet med epoxy – og alle delene "sveiset" sammen ved at to setskruer ble satt inn etter først å ha boret gjennom alle deler og deretter gjenget opp, så to setskruer kunne festes med locktite. Nå funker ting som de skal igjen og vi fikk ennå en anledning til å feire...
Det er utrolig godt å være selvberget!!!

PS Magen på bildet er manipulert med Photoshop
 

onsdag 4. september 2013

Dobbel fangst på stor wobbel

Stor wobbel gir stor fisk, men to på samme? Utrolig.
Den 10 kg store doradoen (Mae Mae – Dolphinfish) måtte til slutt gi tapt for en dose rom.
Den største på 85 kg fikk antibiotika og utvidet sårbehandling etter kirurgisk operasjon på dekk.
Treblekroker sitter dypt!