torsdag 5. september 2013

Overfart med forviklinger

Overfarten fra Western Samoa til Niuatoputapu var på ingen måte den enkleste vi har hatt – selv om det bare var ca 170 nm.
Idet vi tok avskjed med våre båtnaboer I Bika (Nina og Henrik) brøt uværet løs akkurat idet vi tok løs. Før vi var ute av havna regnet det så tett at vi ikke så handa foran oss. Vi seilte ut av havna på vårt gamle spor – og håpet at ingen andre gærninger var ute – da det tok tid å justere radar så vi kunne se ande båter og sjømerker. Det gikk selvføkgelig ikke raskt nok, men manuell utkikk avslørte en liten fiskebåt på vei inn. Lucky boys. Vi glemte kjøpe med oss slalombriller – det bør man ha i slikt vær.
Etter hvert gav squallet seg – og de 35 knop ble til mer behagelige 20 knop selv om de kom rett i siden. Hadde det vart litt lenger hadde vi nok snudd....
Etter hvert fikk vi 2-3 m bølger rett i siden og vind mellom 20 – 25 knop fra motsatt side – så det ble en svært så humpete overfart med lite søvn og lite mat.  Det går for 18 timer, men det skjedde mer...
På Pers vakt hørtes en tydelig endring i motorlyden (vi motorseilte med liten genoa mesteparten av tiden) og raskt ble det konstantert at den kom fra dynamoen. Denne ble frakoblet viftereima på kort tid og lyden gav seg sammen med ladingen... ok ingen krise vi har dynamo i reserve....
På morgenkvisten hadde Elisabeth satt ut fiskesnøret, mens Per forsøkte få litt søvn etter en heller søvnløs natt. Så hveeeen det i snella... snøret føk ut og begge var på alerten for å redde ombord det som var i andre enden..  Etter 30 minutter kleppet og halte vi en 10 kg Mae Mae (Dorado eller Dolphhinfisk) ombord.
 
Tidligere når vi har fått stor fisk har vi vært under fulle seil og gjort 6 – 7 knop – nå var det lite vind og vi gjorde under 3 knop. Det var nok grunnen til at fisken ikke var "gått" når vi tok den ombord. Da våknet den til live – og Per måtte kaste seg over den i tillegg til halegrepet han allerede hadde, for å stagge kreftene som fortsatt var i den spreke fisken. Det førte kort fortalt til at også Per ble kroket av den samme wobbler som satt i den sprellende fiskens munn, noe som ikke gjorde spesielt godt....
Etter at fisken var stukket utallige ganger av Elisabeth (Per kunne bare holde den fast) og deretter fått intravenøst en dose med dårlig rom i gjellene – roet den seg, og separasjonen av fisk og Per kunne starte.
Til orientering bruker man ikke nylonline, men kraftig wire når man fisker i Stillehavet – det tar derfor litt lenger tid og litt mer pine å dele snøre og sluk... Deretter er det heller ikke så enkelt å kutte av en trebbelkrok i stor størrelse med en liten avbiter...
Til slutt er ikke dette dagligkost for en reder som til vanligvis svimer av når hun tar blodprøve hos fastlegen sin – for ikke å snakke om når hun skal forsøke å fjerne en kraftig fiskekrok dypt forankret i en underarm midt mellom blodårer og sener. Jeg synes du klarte det bra jeg, kjærsten, selv om du var kvalm et døgn etterpå :-)
Sjølivet er ikke bare en dans på roser – av og til får vi fast fisk også!
PS Til skipslege Alf: Gikk i medisinkista og startet opp med Diclocil 500mg  - "Kur mot dyptpøyende rustne fiskekroker og fersk stillehavfisk" – Alt vel!

Ingen kommentarer: