Noen tanker om det å være på langtur

Wakan Bar på Praia de Davita – den lille stranda hvor vi drar opp jolla når vi er i land – er et godt sted å være. Vi har full oversikt over jolla som ofte brukes av de lokale barna til å sove oppå eller i skyggen av den. Noen ganger er den festning for de som leker sandkrig – da stoppes de av en bestemt norsk røst – eller av bareieren som ber de holde seg unna.

I den vide og grunne bukta utenfor lå 3 seilbåter i dag morges – nå er det fem.

I forrige uke opp mot 25. Vi er kjent i gatebildet her nå – blir ikke lenger shanghaiet av ivrige selgere – bare hilst hyggelig på.

I dag kom vi gatelangs med ny mahogny fenderplanke på 2 m – finpusset og avrundet i alle kanter. Ikke så vanlig å se turister med slikt, men de fleste visste nok at vi kom fra the embarco ute i bukta. Det lokale snekkerverkstedet forlangte 18 euro og fikk 25 . For oss  et kupp, - for dem forhåpentligvis a good day. 

Vi rekker aldri til land før vi er så sultne og tørste at vi må ha en hamburger og øl lunch på Wakan. Og italienske Barbaras hjemmelagde hamburgere er bedre enn de vi noen gang har fått i Norge. Da blir klokka 1300 og butikkene er stengt – så må vi sitte der et par timer til, mens vi studerer de unge machomennene som trener i et jernstativ støpt fast på veggen til et lite lagerhus mellom oss og stranda. 10 armløftinger med hele overkroppen over stanga – henholdsvis med nakken over stanga eller med halsen over stanga. Så to armhevinger med beina på en mur 80 cm høyere enn bakken – deretter 10 nye kroppsløft etter armene på veggen. De svetter ikke en gang – ser helt uanfektet ut og smiler til neste mann – din tur… Slik går det store deler av dagen til de skal ut å fiske igjen. For litt siden kom en full turistbuss bare for å skue på byens treningssenter.

Her betaler turister 60 euro for å bli fraktet noen km til havna her – går om bord i en stor, men fullstendig overlastet ribb – kjører sakte 600 m til den kommersielle havna og går om bord i en stor katamaran. Deretter går de for motor rundt den lille øya på utsiden her og tilbake til hotellet de kom fra – antakelig kjørt  i land med den samme ribben. Deilig å ha egen båt, og styre hverdagen selv… Vi er jo selvfølgelig turister som alle de andre, men føler av og til at vi er noe mer – om det ikke er sant – så har i hvert fall vi fri på mandag når de andre tar flyet hjem – dessuten har vi en hudfarge litt mere lik de fastboende og i hvert fall veldig forskjellige fra rødhudene fra Europa ;-)

En ting har vi erfart underveis – mange har gjort seg de samme erfaringer tidligere. .Det er godt å være på et sted i lengre tid – på 2-3 dager som det ofte kan bli når man bare haster videre, opplever man lite, rekker kun det aller nødvendigste med båt og noen få måltider i land. Etter et par uker på et sted, senker man skuldrene og kommer litt lenger under huden på stedet. Da vet man hvor ting befinner seg, hvilke butikker som har hva, blir gjenkjent og kanskje litt kjent med noen av de fastboende. Alltid er det møte med mennesker som betyr mest, men også et sted som i utgangspunktet virker litt kjedelig eller øyensynlig har lite å by på for en «rik» og godt vant turist, kan vise seg å være alt fra et spennende sted til et type «paradis» som virkelig gir en følelse av å leve.

For ca 10 år siden backpacket vi 4 mnd i sør-øst Asia. Det var et eventyr uten like. Vi sammenlikner ofte den opplevelsen med den vi har nå. Mye er likt og mye forskjellig. Den største forskjellen er roen – muligheten til å komme hjem hver kveld – i egen seng, i egen båt.

Og så har vi denne gang noe mer tid – mye mer tid. Farene er langt på vei de samme, men små, bare man bruker hodet. En busstur i fjellene i Laos, eller båttur på innsjøen i Cambodia eller med privatbil langs grensen til Pakistan i 2002 oppleves alle mer skremmende, enn nesten 6  døgn med vann over dekk, høye bølger fra siden og sterk vind med 4000 m vann under deg. Denne gang er det vi som kan innrette oss etter været, reve i tide og gå med bølgene om nødvendig. Den gang var vi prisgitt en kaminikaze-sjåfør, dårlig veistandard og totalt brudd på alle sikkerhetsforskrifter på innenlandsk båttrafikk i Cambodia.

Vi har likevel litt sommerfugler i magen når vi nå skal krysse vårt lengste havstykke noensinne. Ikke så mye for været, det innretter vi oss etter, men for hvor lenge været – eller manglende vær ( les: vind) skal holde oss i rom sjø… og hvor i all verden i Brasil lander vi??