Det beste er å være underveis!

Det er best å være underveis. Det er godt å komme til havn. - særlig etter en atlanterhavskryssing. Da kan man sove hele natten, drikke vin, ikke hele tiden... Og heller ikke hele tiden måtte sjekke hva som kan gå galt, før det går galt osv

Likevel er det best å være underveis - kjenne hvordan vinden hele tiden fører deg framover - det er bare fantastisk og kjenne hvordan 11 tonn beveger seg over havflaten, gjennom bølgene i mer enn 6 knop selv med 3 rev i storseilet  og halv fokk - over et osean.. Se stjernehimmelen over seg bedre og klarere enn noensinne. Se og høre delfiner leke seg foran og rundt båten med en presisjon og grasiøsitet man tidligere ikke trodde var mulig. Å kjenne at man er underveis uten å måtte tenke på om det er på mandag eller fredag neste mål er nådd. Uten å måtte tenke på vanskelige innseilinger om natten, om det er plass i havna eller om det er langt til vann eller mat. Om båten fortsatt ligger trygt selv om vinden skifter eller når tidevannet snur.
Når man er underveis - og ikke har en ankomstdato,  flyter tiden, roen senker seg og ikke noe annet enn nuet blir viktig. Det er å være her og nå - tilstede i eget liv - og ikke utenfor en selv og inn i neste møte - neste utfordring...

Ombord har vi alt vi trenger til enhver tid - i lang tid. Det er først når vi er i havn vi føler at vi trenger mer - internett, ferdiglaget mat, klesvask, flere duppedingser ....
Ombord har vi ALT - ikke minst friheten, særlig på lange strekk når det eneste som må planlegges fra dag til dag er middagsmenyen.

En blir liten på havet, men verden blir også liten. Det er kort fra Skandinavia til Afrika - og ennå kortere til Syd-Amerika.
Når man har funnet passaten er det bare en lek - når stillebeltet har funnet deg er det ikke like lekent, men likevel bare nye utfordringer som man er forberedt på og har trent på de siste 3 årene.
Det er med et visst vemod vi seilte inn til Natal i Brasil. Når vi seilte inn under broen over Rio xxxz til Iateclub Natal var det på en måte over.... ikke bare seilfellesskapet med Finn-Hugo og Micke, men vi var i mål - hadde krysset et osean eller nesten to, men så???? Nå er det er "bare" Stillehavet og Det indiske hav igjen - så er det slutt - det som nettopp har begynt.. ;-)


Jula
Vi hadde på forhånd mottatt en generøs gave fra gode venner i Norge - en magnumflaske med ekte champagne av god kvalitet - den skulle drikkes når Atlanteren var krysset. Vi fant ikke noe grunn til å sprette den 25.12 kl 0800 da vi ankom Natal i Brasil - det var ikke noe å feire. Et gravøl hadde passet bedre - for en flott tur med flott mannskap og ingen uhell som ikke  lot seg løse på 10 min. Det var egentlig vemodig å ankre opp - etter stort sett å ha beveget seg på 3-4000m dyp.

Champagnen kom seinere - som en sundowner før man gikk i gang med helstøpt julemiddag - en dag på etterskudd. Det ble forøvrig den beste pinnekjøttmiddagen vi noensinne har spist - tilberedt 1 time i trykkoker - det er virkelig måten å gjøre det på!

Cockpit var pyntet med julestas og Julemusikk tonet fra høyttalerne. Tvers over den palmekledte bukta vi ligger i lyste et stort juletre med et stort kors i toppen, og den store motorveibrua vi hadde seilt under var også opplyst. Noen 100 m bortenfor oss lå skoleskipet Sørlandet. De kom fra Sengal og skulle videre til Rio og så til Sör Afrika.
Det ble virkelig norsk jul på oss i Brasil selv om vi ikke lykkes med å få kontakt med alle hjemme over satelitt.

Selv nå vet vi ikke om turen går
Sydover eller Nordover etter Natal, men at vi snart er underveis igjen er sikkert.